0}Hva som skjer
I det siste har vi gjort ditt og datt. Vi var mongomye i media om nasjonale prøver, selv om det bare var biipmag som trykket mitt beste Håvard-sitat EVER:
"-De som har offentliggjort resultatene [av nasjonale prøver] på skolenivå, må slutte å se elevmassen på en skole som en kollektiv enhet, men som individer."
Veldig fin InYoFace til skolebyråden i Oslo, som er så glad i offentliggjøring og samtidig er fra et parti som påstår de er for individet.
4}Motbydelig
Rike unger på Oslos vestkant kjøper skolemat fra et privat selskap for opptil 6000 kroner i året, melder Aften
Det er sjelden jeg brekker meg når jeg leser nyheter om skole. Bortsett fra at OECD mener det er kritikkverdig med valgfrihet i norsk skole, er dette det verste jeg har sett siden Clemet.
I sted for den gode gamle matpakka, kan elevene få chill mat for 25-30 kroner om dagen. Det er i for seg ganske billig, men når du ganger det med antall skoledager, blir det en pen sum på et år. Og det bør ikke overaske noen at dette maler fram klasseforskjellene tydeligere enn noe annet.
Gratisprinsippet er fundamentalt for Elevorganisasjonen. Dine foreldres økonomi skal ikke ha noen betydning for hvilken opplæring du får. Det er derfor det er viktig med gratis skolebøker, gratis skoleturer og så videre. Det er riktignok et problem når ikke skolene kompenseres for de tapte inntektene, men det er viktigere at alle har muligheten til å delta, enn at elever fra møblerte hjem får bedre opplæring enn andre. Det handler om lik rett til opplæring.
Skolematordningen som beskrives i Aften er et hån mot gratisprinsippet og ideen om lik rett til opplæring. Maten er bedre, den gjør elevene bedre rustet til resten av skoledagen, og det er elevene med mindre rike foreldre som sovner i siste time. Bra tiltak.
Assisterende rektor på en av de aktuelle skolene mener det holder å tilstrebe gratisprinsippet i undervisningssituasjoner. Hvilken mat elevene spiser har direkte innflytelse på undervisningssituasjonen, så den faller på seg selv. Dessuten bør en god skole være sosialt utjevnende. Det vil si at skomakersønnen skal kunne bli advokat, og at ingen skal syntes det er noe spesielt. Derfor er det et poeng at barn med forskjellig utgangspunkt skal gå på samme skole, og at alle skolene skal gi elevene like gode muligheter. Gratisprinsippet må altså gjelde hele skoledagen.
I artikkelen fremstilles tilbudet til elevene som valgfrihet. Det er valgfrihet på samme måte som en student har valget mellom taxi og buss. Det er valgfrihet på samme måte som en alenemor har valget mellom karriere og barnepass. Det er valgfrihet på samme måte som et gatebarn har valget mellom middag på restaurant og en pakke lim. Det er motbydelig.
Den assisterende rektoren mener det ikke er et problem at skolematordningen synliggjør sosiale forskjeller. Argumentet går på at det allerede er mange synlig sosiale forskjeller. Som klær, teknologi og så videre. Merkelig logikk. Fordi det allerede er tydelige sosiale forskjeller, så skal vi forsterke dem? Dust...
Bortsett fra den rett ut uetiske produksjonsformen som lager de økologiske rundstykkene beskrevet i Aften, er skikkelig skolemat en god idé, forutsatt at den er gratis og gjelder alle. I denne stortingsperioden ble det investert uhorvelige summer i gratis skolebøker. Skolemat kan være en fin satsing i neste periode. Hint hint
0}Hersketeknikker
Hersketeknikker er som kjent uetisk. Derfor kan du lett risikere å tape publikums gunst dersom du benytter deg av for mange åpenlyse hersketeknikker. Å kommentere kjønn eller kroppsfasong er lite lurt, og hvis du kaller en tre år yngre motdebattant for "lille søte deg" så kommer nok ikke så mange til å stemme på deg.
Men uansett har det seg slik at hersketeknikker er en uhyre effektiv måte å stoppe kjeften på en motdebattant. Nøkkelen ligger derfor i å bruke hersketeknikker på en slik måte at ingen legger merke til det. Den beste hersketeknikken er altså den hersketeknikken som ingen merker at har funnet sted. Det er altså uaktuelt å lene seg over bordet og tute på nesa til motdebattanten. Her presenterer jeg i stedet en effektiv, usynelig, hersketeknikk og utfordrer samtidig andre til å dele lignende ideer med meg.
Hvis du har lyst til å sørge for at motstanderen din ikke klarer å kritisere deg på et punkt hvor du vet at dere er uenige, så forklar hva som er feil ved din egen mening før motstanderen rekker å gjøre det. I ironiske ordelag legger du ut om de forferdelige konsekvensene det vil få dersom din politikk gjennomføres. Blottlegg en masse hull på en slik måte at publikum ikke umiddelbart ser hvordan du kan svare på din egen tiltale. Det geniale ved dette, er at både publikum og motstandere ikke kan tenke seg at du faktisk vil synliggjøre dine egne svakheter uten videre. Derfor konkluderer de at feilene du påpeker ved egen politikk ikke eksisterer og at du kan argumentere mot det du selv sier og vinne. Publikum konstaterer at de ikke helt har forstått hva som er så fryktelig morsomt med å påpeke egne svakheter, men konkluderer med at dine argumenter (som du nettopp har forsøkt å motbevise) er riktige. Nå kan heller ikke motstanderen din gjøre så veldig mye. Du har tatt argumentene hans og latterliggjort dem. Hvis du er slu nok, kan du vinne en debatt hvor du vet du har feil.
Jeg har brukt denne teknikken med stort hell flere ganger. Blant annet i en bloggpost på blogging.no http://www.blogging.no/blog.php/stapen/post/17840 . Denne bloggposten er et forøk på å latterliggjøre en stereotyp del av velgermassen til et politisk parti og jeg bruker den overnevnte teknikken for å drepe de politiske kampsakene de forfekter. Måten jeg gjør det på er ikke ved å si at rasisme er teit og så videre. Tvert imot. Jeg har brukt fakta og framstilt argumentene riktig, om enn noe ekstreme. For det er faktisk sant at hvis Kina oppgraderte alle sine kraftverk til europeisk standard, så vill Kyotot-avtalen vært oppfylt. Men like vel så vil leseren konkludere med at mennesker som mener dette er stokkdumme. I kommentarfeltene til den aktuelle bloggposten kan du finne et par lesere som sier at disse sakene faktisk er riktige, men det er umulig å argumentere effektivt og underholdene slik at du vinner sympati. I stedet er kommentarfeltet fullt av folk som " ...kjenner igjen pappa".
This is pure evil. And I like it.
0}En fiktiv historie
Dette er et portrett av mafiaen som dekker området rundt Montevideos gamleby og østenfor. Deres virke strekker seg fra Ugland Shippings kontorer i havna, langs 18 de julio opp til nasjonalarenaen, til sjøen på sørsiden og rund regjeringskvartalet nordover. De har med andre ord kontroll over det som betyr noe i Montevideo, og virksomheten drives fra restauranten Nuevo Don Javier som ligger i krysset mellom Uruguay og Fernando Crespo. Her lader de opp når de skal ut og knuse kneskåler. Her knuser de neser på bakrommet. Her hvitvasker de penger. De pengene de gidder å hvitvaske, da. For som regel er alle så redde at de ikke stiller spørsmål dersom mafiaen kjøper en ny bil og betaler kontant. Deres ord er lov, og det er ikke en klisjé som er for oppbrukt til å beskrive mafiaen i krysset mellom Uruguay og Fernando Crespo.
Alle jeg snakket med mente at jeg var gal når jeg bestemte meg for å kartlegge mafiaen. Jeg klarer ikke å bry meg om dem. Mitt selvpålagte oppdrag er for viktig til at jeg kan bry meg om advarsler. Befolkningen i Montevideo har ikke en gang et navn på denne mafiaen. ? Det er fordi vi ikke tørr snakke om dem, sier en av Montevideos beboere som skal få lov til å være anonym av hensyn til sin egen sikkerhet. Jeg velger å kalle dem for Nuevos (De nye), etter det mystiske navnet på restauranten de driver sin virksomhet fra.
Der er en kjølig høstdag jeg setter føttene mine innenfor Nuevo Don Javier for første gang. Døra smeller igjen bak meg og løvene løftes fra bakken og rekker å irritere de forbipasserende før de faller tilbake på asfalten som dekker bakken som en kvelende hånd. Min planlagte stille entré er avlyst. Når jeg ser opp, stirrer hele restauranten på meg. Det er gjester ved fem av bordene. De sitter mot vinduet. Betjeningen ser på meg i to sekunder før de går tilbake til sitt. Jeg passer inn. Jeg er godtatt. Jeg setter meg ved et ledig bord i nærheten av døra. Restauranten strekker seg 20 meter ned Uruguay, 8 meter opp Fernando Crespo og det er aldri mer enn fem meter mellom vinduet og disken. Nuevo Don Javier er med andre ord formet som en stor L. Jeg lurer på hvor mye narkotika som passerer igjennom hendene på Nuevos hver uke.
Det ligger en meny på bordet hvor jeg setter meg. Det er tydelig at betjeningen ikke skal bruke mer tid på kundene enn det som er nødvendig. ? De har vel andre ting å henge fingrene i, tenker jeg og grøsser. Jeg bestemmer meg for hva jeg vil spise. En chivito comun og en øl. Ikke noe som vekker oppsikt. Jeg får øyekontakt med kelneren, som borer inn øynene mine før han kommer i min retning. I hodet, går jeg igjennom det jeg har lært før jeg kom hit. - Hvis kelneren foreslår en annen rett enn den du prøver å bestille, så tar du den. Om han kommer med feil produkt, så klager du ikke, sa stemmen i hodet mitt. Kelneren foreslår en chivito canadiense. Det er også en slags hamburger, men den kommer med mer ost og salat. Også koster den 10 pesos mer. Jeg var forbredt på dette, og jeg hadde gruet meg til det. Vel vitende om at jeg brøyt den uskrevne reglen, svarte jeg at jeg fortsatt foretrakk chivito comun. Kelneren lignet på T-bag fra Prison Break. Han hever det høyre øyenbrynet og spør om jeg er sikker i mitt valg. ? Helt sikker, svarer jeg og høres ut som Kristin Halvorsen når hun blir spurt om hun er sikker på at varm skolemat er viktigere enn tannhelsereform. T-bag ser like vel ut til å ha oppfattet alvoret i svaret mitt og lusker tilbake til disken. Han snakker lenge med mannen bak disken før han finner fram et glass og en flaske øl til meg. Jeg bestilte et annet merke, men denne gangen klarer jeg ikke å protestere. T-bag legger merke til dette, og heller fornøyd opp i glasset mitt.
Jeg spiser i stillhet. Resten av betjeningen skuler på meg mens jeg spiser. Alle ser ut som om de kunne vært Sopranos. I likhet med resten av Uruguays befolkning er de av europeisk avstamning. Er disse fra Italia? Hvor langt strekker kontaktnettet seg? Går det helt til amerikansk mafia? Spørsmålene raser igjennom hodet mitt. ? Ta det rolig, tenker jeg, du kommer til å få svar på spørsmålene hvis du er tålmodig.
Jeg spiser ferdig. Jeg spiser ikke for seint, og ikke for raskt. Jeg spiser som en Nuevo. T-bag kommer med regningen. I det han legger den på bordet, fanger jeg hånden hans og holder den fast. Jeg løfter hodet og møter blikket hans, som stirrer forferdet mot meg med sinne i blikket. ? Jeg vil snakke med din Don, sier jeg, før jeg løsner grepet og lar han rive til seg hånden sin. Han tar et skritt tilbake før han går baklengs til disken og hveser noe jeg ikke hører til karen på andre siden.